
Endelig var det tid for vår største utfordring på denne fantastiske reisen gjennom verden! Denne historien vil ta dere til Afrikas tak og gir dere vår opplevelse av å bestige Kilimanjaro.
Det er flere ruter å velge mellom for å komme seg til toppen av verdens høyeste frittstående fjell. Vi signet opp for Machame-ruten som er en 6 dagers tur med mange høydemetere å svelge. Etter all hikingen vi gjorde i USA og høydetreningen vi fikk på vulkanen Cotopaxi følte vi oss klare for å møte de ti andre fjellgeitene som vi skulle tilbringe den neste uken med. Eventyret startet i byen Moshi som ligger ved foten av fjellet. Herfra ble vi kjørt til nasjonalparken hvor vi skrev oss inn, og var nå offisielt i gang med fjellvandringen.




Dag 1
Machame-ruten starter på 1890 m.o.h. Det flotte med denne ruten er at den starter i tropisk regnskog, og gjennom flere klimasoner gir den deg den vakreste og mest spektakulære opplevelsen av naturen rundt Kilimanjaro.
De fleste tror nok at Kilimanjaro er en tur som krever at man er i veldig god fysisk form, men hemmeligheten er å holde et rolig tempo hele veien, for å la kroppen venne seg til høyden på grunn av det lave oksygennivået. «Pole, pole» roper guiden stadig mens vi går oppover. Dette betyr «sakte, sakte», og er et swahilisk uttrykk vi blir godt kjent med de neste dagene.
Vi fortsetter gjennom regnskogen til vår første camp som ligger på 3000 m.o.h. Her får vi servert god middag og kryper fornøyde i posen etter en strålende dag.



Dag 2

Tidlig neste morgen spretter vi ut av teltet. Tanken på at vi er en dag nærmere toppen gjør det enkelt å sette i marsj. Før vi så vidt har rukket å komme oss over den første kneika, har vårt store støtte-apparat med bærere klart å pakke ned hele leiren, og løper forbi oss for å gjøre alt klart igjen til vi kommer frem. Det er helt utrolig hvor mange det trengs for å organisere en tur som dette. Det kreves ca tre bærere per person som har ansvar for telt, mat og din personlige bag med utstyr på maks 15 kg. Når vi kommer frem til camp om ettermiddagen har de middagen klar og teltene er på plass. Vi hadde rett og slett ikke klart oss uten de, og setter stor pris på all den jobben de har gjort.



Vi vandret oppover med solen i ansiktet og begynte å bli bedre kjent med gruppen vår. Heldige som vi var, hadde ingen kjent noe til høydesyken og med slike forhold var selvfølgelig humøret på topp.





Shira Cave, som ligger på 3800 m.o.h. var dagens mål. Her fikk vi en fantastisk solnedgang hvor vi nærmest svevde i skyene. Mount Meru, som er Afrikas femte høyeste fjell lyste rødt i horisonten. Med ett solen gikk ned ble det kjøligere. Vi fant fram ullgenserne våre og gjorde oss klare for en natt i kaldere klima.





Dag 3

Det store fjellet kom stadig nærmere og nærmere. Tredje dag var derfor lagt opp slik at kroppen skal venne seg til høyden som kommer senere. Vi krysset over Lava Tower på 4600 m.o.h. hvor vi spiste lunsj før vi satte kursen nedover mot Barranco Camp på 3900 m.o.h.
Denne dagen ble tøff for de som på dette tidspunktet begynte å kjenne på høydesyken. Kvalme og hodepine var symptomene som noen i gruppen hadde, men heldigvis var vi begge friske og raske. En av jentene var plaget av ryggproblemer som hun hadde hatt fra starten av, og bestemte seg for å gi seg på denne etappen. Det var synd å miste en i laget, men vi fortsatte videre med målet om å nå Uhuru Peak.











Dag 4
Etter frokost ble vi servert en enorm fjellvegg som går under navnet «Breakfast Wall». Uheldigvis var vi noe trege denne morgenen, og havnet lengst bak i køen blant alle de andre gruppene. Vi måtte fint smøre oss med tolvmodighet, men det viste seg fort at vår spreke gjeng ikke hadde noe problem med å klatre opp uten noen lange pauser. Vi passerte derfor de andre gruppene, og tok oss en velfortjent hvil på toppen før vi fortsatte videre.






Timene trasket og gikk, og omsider kom vi frem til Karanga Hut hvor vi kunne spise lunsj mens vi solte oss i varmen. Derfra bar det rett opp til Barafu Hut som er base campen før toppen.




Vi hadde hatt en lang dag, og nå skulle vi hvile et par timer før vi ble vekket ved midnatt for å starte på den viktigste delen av turen. Vi var nå kun 1300 høydemeter fra det vi alle hadde jobbet hardt for de siste fire dagene.

Vi kledde på oss alle de varmeste klærne vi hadde, og tok en kopp med noe varmt å drikke. Under forberedelsene klarte en å forveksle tannkrem med solkrem, og fikk seg en skikkelig overraskelse da han skulle pusse tennene. Den stjerneklare himmelen lyste opp de spente ansiktene som sto klare for nattens lange vandring. Det kriblet i fingrene og vi var klare for å nå toppen.




De første timene gikk smertefritt, og følelsen av å være i gang med hovedetappen var ubeskrivelig! Guidene våre fulgte nøye med på hvordan vi hadde det, og visste at når vi passerte 5000 m.o.h ville de fleste begynne å reagere sterkere på høyden. I tillegg til at kroppen ble tappet for krefter følte Ingvild seg uvel, og hadde nok med å flytte den ene foten foran den andre. Andrè merket at balanseevnen ikke var slik den pleide å være, og måtte flere ganger ta et skritt tilbake for å holde balansen. Denne følelsen kan vel sammenliknes med å være skikkelig beruset, for det å gå på en bein linje var så og si umulig.
Etter mange timer i tussmørket var det helt fantastisk å se solen stige opp fra horisonten, og den varmet godt i en sliten kropp. Dette er et øyeblikk vi begge vil huske i lang tid. Vi karret oss oppover fjellsiden skimtet det store, grønne skiltet som fortalte oss at vi var kommet til Stella Point. Dette ga en utrolig deilig følelse, for nå visste vi at det bare var 1,5 km igjen til toppen. Tanken på at vi nesten var fremme ga kroppen ekstra energi, og vi subbet videre mot Uhuru Peak som vi endelig kunne se i det fjerne.




Endelig kunne vi juble høyt! Det var ingen tvil om at vi nå befant oss på Uhuru Peak, 5895 m.o.h. Vår drøm om å bestige Afrikas høyeste fjell var nå blitt en virkelighet. Det var en helt spesiell følelse, og vi smilte fra øre til øre da vi tok vårt velfortjente seiersbilde sammen med hele gjengen. På grunn av den tynne luften var det anbefalt å ikke oppholde seg der mer enn 10 minutter. Vi så utover det tørrkledde landskapet som snart skal dekkes av store snømengder når regnsesongen kommer. Mestringsfølelsen var stor, og blide og fornøyde snudde vi etter å ha klart reisens største utfordring.





I forhold til at vi brukte syv timer opp, gikk de to timene ned som en lek. I campen fikk vi oss en powernap og litt mat før vi gikk videre nedover. De to siste dagene gjaldt det bare å komme seg ned fjellet, og alle tegn til høydesyke forsvant så snart vi kom ned i lavere terreng.
Hovedguiden vår, Dickson, sørget for at vi fikk en verdig avslutning på vårt store eventyr. De 37 bærerne, 4 kokker og 5 hjelpeguider overrasket oss med afrikansk sang og dans i en stor folkerøre. Vi kunne se stolt tilbake på de 73 kilometerne vi har lagt bak oss. Disse dagene har gitt oss fantastiske opplevelser sammen med en flott gjeng med mennesker.



Kilimanjaro har gitt oss muligheten til å teste våre fysiske og mentale grenser i nye høyder, og vi er kjempefornøyd med erfaringene denne turen har gitt oss. Dette er tur vi virkelig vil anbefale til den som noen gang har drømt om å bestige verdens høyeste frittstående fjell!
